Update from the American girl

So, what’s new?
Ikke så mye, bortsett fra at på en konferansetime på onsdag viser det seg at alle lærerne elsker meg. Det er første gang i historien, eller hva?! Skal jeg være helt ærlig er jeg småredd at jeg ikke lærer nok, siden ingenting her er vanskelig… Hvertfall ikke foreløping. Der hjemme lærer vel folk så mye at de ikke vet hvor de skal gjøre av all informasjonen lærerne på LVGS stapper inn i huet på dem? Med andre ord, det kommer til å bli et hardt tredje år på Lillehammer for meg, vil jeg tro.

Torsdag hadde vi vårt siste løp i CC og jeg er endelig ferdig! Jeg løp mine 2,5 miles (4 kilometer) på 18.45 minutter og endte på 26 plass av 86 startende. Må si jeg er fornøyd med meg selv hvis man ser tilbake på første løp der jeg løp samme distanse på ca. 20 minutter. Topp 24 får medalje, så litt surt at jeg ikke var to plasser høyere opp, men vil absolutt ikke klage. Regnet ut at siden jeg startet har jeg tilbakelagt omtrent 140-150 miles (224 – 240 kilometer). Det er nok mer enn jeg har løpt i hele mitt liv tidligere. Likevel følte jeg at jeg måtte løpe litt på fredag også, så etter skolen var jeg i gymmen 45 min. Noe jeg gjorte godt igjen ved å spise pommes frites, fritert kylling og cookie dough ice cream med krem og sjokolade på Mullens et par timer senere.

Lørdag dro jeg, Madeline, Demi og Molly til Madison på shopping. Siden vinteren nærmer seg med stormskritt fant jeg ut at en vinterjakke kanskje ikke er et altfor dumt kjøp akkurat nå. Dessverre var det så mange andre fine ting der og ikke så mange fine vinterjakker enda, så endte med et par nye sko og en del varme, men fine gensere i stedet.
Amerikanske kjøpesentre er litt annerledes enn Strandtorget (hvis min kjære søster, Thea, hadde vært her, hadde ikke det å henge på Strandtorget vært en så stor ting lenger). Litt større, litt flere typer butikker og er som regel egen ”food court” og et slags innemarket der folk stiller ut t-skjorter/sminke/hår produkter/mobiltelefoner osv. Det er ikke bra at jeg venner meg til sånne ting – for eksempel, Walmart har blitt en vane. Trenger jeg noe finner jeg det garantert der for en billig penge. Hvordan skal det bli å komme tilbake til lille Kiwi i Storgata? En annen ting jeg dessverre har vendt meg til er å kjøre bil overalt. Folk her er rett og slett ikke vant til å gå! McKenna og jeg skulle gå og bowle og hun klaget over at hun måtte fylle bensin på bilen – jeg sa at vi kunne gå til bowlinghallen (det tar tross alt maks fem minutter) så slapp hun å stresse med det akkurat da. Nei, det kom ikke på tale! Og jeg som hadde en så fin vane med å gå til skolen hver dag før jeg dro. Nå blir jeg kjørt frem og tilbake til skolen hver dag og jeg har ikke sett én eneste busstabell. Eneste bussene her er skolebussene og de som tar dem blir sett ned på. Takk gud for at det ikke er sånn hjemme i Lillehammer, for jeg blir nok busspassasjer i enda et par måneder når jeg kommer hjem igjen.

Denne uken begynte Kathy å jobbe igjen, og jeg tror hun syns det er godt, så rastløs som hun har vært de siste ukene. Nå må nok hele familien venne seg til at man kanskje må vente til dagen etter man har kastet klær på vask, til de er vasket, tørket og brettet. Dama gir selv bestemor god konkurranse i effektivitet!

Til slutt vil jeg nevne at enkelte sanger minner meg så mye om ting i Norge. Alt fra venner til fester. På vei til CC-løpet på torsdag satt jeg og smilte når jeg hørte på for eksempel ”This Time – DJ Antoine” siden den ble spilt på så mange av festene i sommer, og her om dagen begynte jeg plutselig å nynne på ”stille i fjøset” noe som minnet meg veldig om min kjære mor og en litt morsom episode i jula. Og da ”Chicago - Cellblock Tango” ble spilt på radioen i dag tenkte jeg på Frida som sitter i Frankrike et sted og opplever mye av det samme som jeg gjør. Det føles så rart å være så lang unna alle sammen, men samtidig er det liksom som det ikke helt har gått opp for meg enda. Syns jeg er kjempeheldig som får oppleve dette!